|
Coming up: Damien Rice 23/3-07 og Elton John 26/6-07!
21. desember 2006 - Norsk på norsk med fri alder Ronja, Anniken og jeg dro forventningsfulle inn til Oslo, og vi blei ikke skuffa. Først en heller innholdsrik og kald køventing på cirka en time, underholdt av merkelige, stivpynta vestkantungdommer og diverse "jeg ser noe ikke du ser" - leker. Klokka 20:00 åpna de dørene, og 21:00 kom oppvarmingsbandet, Kira and the kindered spirits, på scenen. De leverte et veldig bra oppvarmingsshow, herlig altklingende stemme med bredt spekter på vokalisten. Storkos! 22:15 kom heltene we've all been waiting for, og to timer fremover i tid er jentegjengen overlatt til stagedivende vokalister, trommesoloklapping og vill hopping. De spilte alle forventa og etterlengtede sanger, det blei oppfordra til mye allsang av forskjellig karakter, samt et noe uplanlagt akustisk show, da en sikring fant ut at den skulle gå. I vill ekstase ble det etterpå kjøpt inn én t-skjorte hver, før vi fikk dura oss hjem og i seng. Konserten og t-skjorta har satt sine spor, og leves fortsatt på! BigBang er nok et ultimat liveband :D
15. november 2006 - headbanging @ Spektrum Tusla til Peppes der jeg overhørte diverse gutteprater, før vi traska bortover sånn rundt 18:00, og diskuterte diverse luksusproblemer :D Vel fremme skilles folka, Joakim ++ hadde ståplasser, mens vi skulle finne oss inngang 5. Vi fant inngangen, og gikk. Gikk, gikk, gikk OG gikk! Herregud, den køen var laaaaaaaaaaaaaaang! Til slutt fant vi enden, og stilte oss tålmodig opp. Det gikk sakte men sikkert fremover, og tilslutt nådde vi de rødkledde sikkerhetsvaktene. Foreløpig konklusjon? Sikkerhetsvaktene må være seriøst modige på en metalkonsert! 50 halvdrita, svartkledde ungdommer mellom 14 og 20 som på en gang kaster seg mot én eneste, forsvarsløs vakt som skal kroppsvisitere de piggkledde menneskene som halvrølpende headbanger og skriker "JEG SKAL PÅ METALLKONSERT!"
Meeen, vi kom oss da inn, registrerte at vi hadde missa første bandet; "Thine Eyes Bleed", og 2 sekunder etterpå klinte Lamb Of God til på scenen. Hadde småhørt litt på det i ett par uker før konserten, heavily påvirka av helfrelst Marte, og deres 20 minutter skulle gjerne vart mye lenger! Det var helt vilt genialt, og tross et noe stivt publikum, så storkoste vi oss. Vi stakk 20 minutter uti Slayers gig, rett og slett fordi Slayer er nokså harry og ensformig, og var helt i 100 etter en av de beste konsertopplevelsene so far. Superkick!
30. september 2006 - akustisk Ekdahl på Grand Café Lisa er fantastisk. Hun har humor, den mest barnslige stemmen i hele verden, hun koser seg på scenen, har meningsfylte tekster og spiller gitar. Dessuten er jazzen hennes fantastisk, jeg har vokst opp med henne! (ihvertfall siden mamma og pappa begynte å kjøpe CD'ne hennes og spille høyt i stua..) Det var superkos å se henne live og akustisk, mest stas var det selvfølgelig å finne ut at det stod "Aldersgrense 24 år" på billetten etterpå! (kiiick) Lisa Ekdahl anbefales til alle som har sjansen, hun virker som en jordnær og utrolig god person, med mye erfaring og humor innabords. Konserten var kjempesuperfantastisk (:
28. juni 2006 - Axl og karaokebandet Så, etter å ha blitt eksaminert av matcho, kvinnelig sikkerhetsvakt, beiner vi inn og får plass på 2. rad. Ekstase! Gjengen foran oss presterer å komme med en del usmakelige utsagn angående folkemengden som lener seg taktfast mot scenen ("vi ser ut som jævla barn i Afrika, ass.."), samtidig som de stifter bekjentskap med sikkerhetsvakten Rune, som har en så pen dame at du hadde snudd deg på gata. Kos! Ronja blir i tillegg regelmessig vanna - det må være fordelen med å være så lav at du forsvinner i folkemengden x) Så kommer et uinteressant Bullet For My Valentine og spiller (blablabla), også er det stille LEEENGE. Mark my words! SÅ eksploderer det fullstendig. Hele fronten er som en endeløs sjø uten hensyn som hopper og slenger seg fra side til side, og når Ronja plutselig blir løfta ut av en sikkerhetsvakt får Karete mild noia, og drar med seg Stephan ut bak, for å finne sin etterlengta venninne. Etter lang søken kommer 'a hoppende, knall rød i trynet og skikkelig oppspilt. Komisk episode! Etter det hadde vi det megaknall fra litt lenger bak i lokalet, der vi fikk med oss hele sceneshowet og faktisk kunne konversere. Ja, det er teit at Axl Rose er en kjepphøy idiot, at han tjener maaasse på å dra rundt med et karaokeband for å vise seg frem, men konserten var bra.
4. mars 2006 - foreverliving heroes Man dura inn til Spektrum den 4. mars, fant plassene våre (same procedure as every year, James), og veeenta. SÅ! Full knæsj med "Africa", "Hold The Line", "Georgy Porgy" og "Rosanna". Storkos! Hadde de bare spilt "Child's Anthem".. Menmen! Kanke be om alt heller ;)
29. januar 2006 - pappas helter goes rock 'n roll Det var pappa og meg, meg og fatter'n, på guttetur til hovedstaden for å gå på konsert! Vi ankom stedet i litt tid før, fant plassene våre, og litt etter tok Carburetors sceneføringa. Framførelsen deres kan kort oppsummeres med trange bukser, lave gitarer og en heftig engasjert vokalist. De var relativt tøffe! Så leste jeg litt til, og plutselig var de der. En gjeng voksne menn som fremdeles koser seg glugg i hjel med musikken sin - the masters behind "Smoke On The Water" med garantert høy allsangfaktor. Under nevnte sang ringte jeg selvfølgelig Mats, og han fikk med seg en genial sang, kombinert med altfor mye skurr, men skitt dævv. Gøy var'e! De spilte alt jeg ville høre, og selvom mikrofonen gikk sønder 3 ganger i løpet av første sangen, så storkoste jeg meg. De leverte et genialt show til å være over 40 år, og er det noe jeg elsker å se, så er det folk som lever for musikken. Og folk lurer på hvorfor jeg er så gla' i "gammal" musikk..
9. februar 2005 - metalheads unite in Denmark Pappa tar fly med ned, og fordriver konserttiden med å kjøpe fancy, batteridreven saltbøsse. Nok om det - jeg og Marie køer utafor i ett par timer, før vi slipper inn, løper av alle våre krefter gjennom den største labyrinten av et konserthus, før vi plutselig ankommer rommet og til vår store lykke havner nest forrest, til høyre. Der står vi og venter leenge, omsluttet av dansker, svensker, finner, briter og nordmenn i en herlig blanding. Vi hopper med på "Nightwish! Nightwish!" og klapper til henda faller av. Så, plutselig (etter en del falske alarmer), blir scenen badet i røyk og et blålilla lys, også var de der. Vi eksploderte, og de spilte. Det var fantastisk. En helaftens konsertopplevelse, pulserende intensitet, kun avbrutt av det vakreste konsertmomentet through times; Marco, Jukka, Emppu og Tuomas står alene på en grågrønn scene, og spiller coverlåt av Pink Floyds "High Hopes". SMELT! Det var THE concert. Helt genialt.
|
© Karete J. Meland 2006 / 2007
Mail